Intet nytt, er godt nytt..?

Hei alle sammen!

Etter en supertravel sommer, med tettpakket opplegg i Lions, har jeg brukt laaang tid p komme meg til hektene igjen.
Jeg storkoste meg med ansvar for de 25 studentene, men det tok mange flere krefter enn jeg hadde regnet med.

Dagen etter campen, dro jeg og Genevieve til London. Vi koste oss masse, shoppet, s musikal og nt livet fullt ut.
Det var et deilig avbrekk etter to ganske intense uker p camp.

Runars bursdag kom og gikk, og vi ble 14 gjester til taco og kake i hagen.
Genevieve, Raj og Neha reiste hjem en uke etter campen, men TengFatts fly ble avlyst, s han ble en ekstra uke.

Etter campen ble jeg veldig drlig. Jeg hadde sterke kramper i magen, flere ganger om dagen, og ble holdt vken av dem om nettene.
Det gikk godt og vel to uker fr jeg endelig kom meg til legen.
Med endometriosen min er jo kramper ganske vanlige, men etterhvert som de ble hyppigere og hyppigere, s jeg meg til slutt ndt til sjekke det opp.
Man kan si at Runar og jeg fikk vrt livs overraskelse da prveresultatene kom tilbake:
Jeg var ikke syk, men gravid.

Det raste s mange tanker gjennom hodene vre p en gang, at det er vanskelig helt beskrive hvordan det fltes.
Flelsene strakk seg fra glede, til bekymring, til undring og en anelse fortvilelse.
Var vi virkelig klare til dette?
Kom det til g bra denne gangen?
Hva med alle tingene vi mtte f gjort ferdig i huset?
Har vi rd, har vi tid, har vi plass osv.
Tanker som var helt absurde, drmmer, mareritt, redsel, lykke og ting som over hodet ikke relaterte til graviditeten, men rett og slett bare sprsml til oss selv som personer, som par og som mennesker.

Brtt mtte vi ta stilling til en ting vi har ftt vite at ikke kom til skje med oss, og som vi hadde sltt oss til ro med at var vr realitiet.
Et barn, en familieforkelse, var noe vi ikke hadde lagt inn i planene vre i mange r frem, ettersom adopsjonsalderen i Norge er 25r.

Misforst meg rett; vi visste med en gang at vi ville beholde barnet, og at det var noe vi begge nsket, men nr man frst fr bekreftet en graviditet, som man tidligere har blitt fortalt ikke er en mulighet, s blir man litt "tatt p senga".

Med min historikk har baby og jeg blitt fulgt godt opp siden svangerskapet ble bekreftet, og jeg har vrt heldig nok til hilse p livet i magen allerede 6 ganger.
Det er en aktiv liten spire, som suger p tommelen, tar salto, sparker og vifter med armene.
En liten, perfekt blanding av Runar og meg.
Likevel er det ufattelig vanskelig forst at dette svart-hvitt skjermbildet, er inne i magen min. At det om i overkant av 5 mneder, skal bli en del av vr familie, skal f en stemme, et navn og en plass i vre liv for alltid.
At i r er vrt siste r som "bare" mann og kone, og at vi skal bli "mamma" og "pappa" til noen andre enn Conan.

De frste tre mnd var symptomfrie hva graviditeten angr.
Jeg hadde som sagt kramper i magen, men de var endometriose relatert i forbindelse med et pbegynt svangerskap.
Veien hit, har vrt lang, og nesten uoppnelig, og jeg var overlykkelig over fle at jeg "slapp lett unna".
Men de siste ukene har vrt ganske krevende, med kvalme, hodepine og oppkast.
Likevel er vi ved godt mot, og tar imot de utfordringer som mtte dukke opp.
S lenge baby har det bra, er vi fornyde, og jeg m bare manne meg opp, og tenke at om en kort stund er denne perioden bare et minne om hvordan vr baby kom til verden.

Men jeg sitter fortsatt i en flelseskarusell, med Runar ved min side, og vi holder oss fast s godt vi kan.
Det ha rare tanker, blanede flelser og merkelige bekymringer, er jo helt normalt, s lenge gleden ligger i bunn for det hele.

Jeg vil prve holde dere mer oppdattert, og informert om utviklingen vr de neste mnedene, men jeg kjenner at jeg har mye annet tenke p n ogs.
Supert at dere fortsatt flger med, og sjekker opp hvordan jeg har det.
Tusen takk! :)

S da avslutter jeg mitt "skravle" innlegg, og hper jeg ikke har kjedet dere s langt ;)

Over og ut;
TM<3

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits